Betraktninger fra forfatterbesøk av Thorvald Steen

Det er onsdag 16. januar og Thorvald Steen har kommet til skolebiblioteket for å fortelle om boka si "Det hvite badehuset". Da vi kom gående inn etter lunsj, satt han allerede der i rullestolen sin.

Han begynte straks å fortelle om livet sitt. Mye av det han sa stemte med boka. Han forteller om hvordan han reagerte da han fikk vite om sykdommen, hvordan det føltes og hva han tenkte da legen fortalte ham at han måtte slutte med skihopp øyeblikkelig. Det er lett å engasjere seg i det han forteller og jeg finner meg selv dypt interessert i hans historier. Han forteller om livets oppturer og nedturer, og forteller ting som flere kan kjenne seg igjen i. I midten av alt det dystre om årene som fulgte etter diagnosen, møter han sin fremtidige kone. Hun introduserer ham for lyrikk og hjelper han å åpne seg for andre og fortelle om sykdommen. Dersom man kjente Thorvald Steen som ung ville nok hans lidenskap for lyrikk kommet som et sjokk siden han, som han sier, er en macho fyr. Fra han var 15 og fikk diagnosen, til han var 27 og fikk sine tre første diktsamlinger, gikk det tolv år med selvforakt og frykt for sykdommen. Han forteller om hvordan han oppsøkte farlige situasjoner, fra blant annet som jobben han tok på Gaustad. Mot slutten svarte han på alt fra abort til skihopp og sier at selv om han savner følelsen av å hoppe på ski, så gjør vi de "viktigste svevene i hjernen."                       Av Annabella                                (Dette er noe redigert)