"Bop Till You Drop" - et lesebrev

Kjære lesere,

(Foto: Kjetil Ree/CC BY-SA 3.0)

Gårsdagen var helt ubeskrivelig og bemerkelsesverdig! Vi fikk besøk av Thorvald Steen som har markert seg som en av Norges mest internasjonale forfattere. I rullestolen kom han trillende inn i skolebiblioteket på Foss videregående skole. Jeg hadde lest et par artikler om han før besøket, men jeg lot meg aldri fascinere over ham, frem til i går. Førsteinntrykket var bare en gammel forfatter i rullestol, kjedelig og uinteressant. Men, det viste seg at denne mannen, med en muskelsykdom, egentlig var en stor kriger. Med en litt forkjølet stemme begynte han å snakke om sykdommen og "Det hvite badehuset". Det var da det traff meg mest, at selv med en nevrologisk muskelsykdom, har han aldri gitt opp livet. Han har aldri latt seg stoppe i å gjøre det han ønsker mest i livet. Han snakket mye om skihopp, men spesielt det siste skihoppet han valgte å gjøre. Noe han ikke angrer et sekund på i hele sitt liv, til tross for og ha brukket begge anklene sine. Skihopp var noe han har elsket hele sitt liv, og selv om han ikke har noen mulighet til å gjøre det igjen, ser han fremdeles på skihopp på TV-en. Steen fortalte også at det var denne sykdommen som gjorde han sterkere. På 90 minutter greide han  å overbevise meg om at alt er mulig.  Plutselig kom vi inn på temaet om abort og hans mening om denne loven. Steen mente at kvinner skal ha rett til å ta dette valget, akkurat som alle skal ha rett til å bestemme over sitt eget liv og ta egne valg. Han fortalte oss at han er verdens lykkeligste mann i rullestol, som lever livet fullt ut. Thorvald Steen avsluttet med å si "Bop Till You Drop" -

yt ditt beste til du faller.

(Skrevet av Calgitha Jeyendran)

Betraktninger fra forfatterbesøk av Thorvald Steen

Det er onsdag 16. januar og Thorvald Steen har kommet til skolebiblioteket for å fortelle om boka si "Det hvite badehuset". Da vi kom gående inn etter lunsj, satt han allerede der i rullestolen sin.

Han begynte straks å fortelle om livet sitt. Mye av det han sa stemte med boka. Han forteller om hvordan han reagerte da han fikk vite om sykdommen, hvordan det føltes og hva han tenkte da legen fortalte ham at han måtte slutte med skihopp øyeblikkelig. Det er lett å engasjere seg i det han forteller og jeg finner meg selv dypt interessert i hans historier. Han forteller om livets oppturer og nedturer, og forteller ting som flere kan kjenne seg igjen i. I midten av alt det dystre om årene som fulgte etter diagnosen, møter han sin fremtidige kone. Hun introduserer ham for lyrikk og hjelper han å åpne seg for andre og fortelle om sykdommen. Dersom man kjente Thorvald Steen som ung ville nok hans lidenskap for lyrikk kommet som et sjokk siden han, som han sier, er en macho fyr. Fra han var 15 og fikk diagnosen, til han var 27 og fikk sine tre første diktsamlinger, gikk det tolv år med selvforakt og frykt for sykdommen. Han forteller om hvordan han oppsøkte farlige situasjoner, fra blant annet som jobben han tok på Gaustad. Mot slutten svarte han på alt fra abort til skihopp og sier at selv om han savner følelsen av å hoppe på ski, så gjør vi de "viktigste svevene i hjernen."                       Av Annabella                                (Dette er noe redigert)

Forfatterbesøk av Thorvald Steen

I dag onsdag 16. januar, fikk vi besøk av forfatter Thorvald Steen på skolen. Han har skrevet både lyrikksamlinger, historiske romaner og skjønnlitteratur. I dag snakket han om det fra å få vite om sykdommen han hadde, til å bli forfatter og å møte sin nåværende kone. Til slutt snakket han om

Det hvite badehuset som er hans siste utgitte bok. Vi fikk stille spørsmål om hva som helst angående han selv, bøkene hans og hans meninger i for eksempel abortsaken som har vært mye diskutert i politikken i det siste.
Thorvald Steen var en ærlig, genuin, glad og morsom mann, som snakket åpent om det å ha progressiv muskeldystrofi og hans tanker rundt et sorteringssamfunn. "Ville dere hatt barn som meg?" var et spørsmål som han stilte mot slutten av besøket. Han la til at han synes at han selv hadde et fullverdig liv som alle andre, til tross for at han satt i rullestol. Alle var helt stille, men noen nikket svakt. Han sa at det var helt opp til en selv hva en mente om det, men at det valget som blir tatt skal respekteres. Da han fikk spørsmål om hva han synes om abortsaken, sa han veldig enkelt at det er opp til den kvinnen som har valget om å skulle bære frem barnet.  Han var med andre ord en som ikke klandrer eller ser ned på andre ut i fra hvilke valg de tar på vegne av seg selv. Det å se på seg selv med det man tror er samfunnets øyne bidro til at Thorvald Steen så på seg selv med selvforakt. Han sa at morens og farens mening om ikke å snakke om sykdommen bidro til denne selvforakten, men at han ikke klandret de for det. Foreldrene var et resultat av den tiden de levde i, og det kunne de ikke endre på. Da han var ung tenkte han også at det var best å tie, men han skjønte i ettertid at dette ikke hadde vært lurt. Senere, da han skjønte han ble sett av andre og fikk åpnet seg til flere om sykdommen, gikk selvforakten over til selvrespekt. "Hvordan tror du Det hvite badehuset hadde vært skrevet annerledes dersom det hadde vært en selvbiografi?" var et av spørsmålene som ble stilt. Da sa han "Da hadde det ikke vært noe." Så lett var det. Thorvald Steen utdypet svaret sitt ved å si at han tror det er minst like mye sannhet i en bok som Det hvite badehuset som i en selvbiografi. Med dette virket det som at han
mente det var lettere  å bruke egne opplevelser i en skjønnlitterær bok, enn å skrive en selvbiografi som kanskje pynter litt på sannheten. Forfatterbesøket var veldig interessant og det ble det ettersom Thorvald Steen var så ærlig som han var. Han pyntet ikke på sannheten, og det var lett å skjønne at han var fornøyd med den han var og det livet han har. Sammen har han og kona tre barn, selv om sykdommen er arvelig. Dette er det valget de selv tok, og det respekterer jeg. Han gjorde meg mer oppmerksom  på at valgene vi tar på vegne av oss selv er kun våre og ingen andres. Og de valgene skal respekteres, selv om man vet at alle ikke er enig.       Av Tuva (2B)

Thorvald Steen

Forfatterbesøk av Thorvald Steen på biblioteket.

Klassene til Tone Carlsen og Anne Stølen hadde lest "Det hvite badehuset" av Thorvald Steen og 16. januar holdt han foredrag for elevene på biblioteket. Han startet med å fortelle om sitt eget liv som lovende skihopper. Men i et fall hvor han brekker begge anklene og må til lege, får han vite at han lider av en muskelsykdom som vil føre til at han må sitte i rullestol. Da er han ca. 16 år gammel og dette slår ham helt ut. Hans lidenskap er skihopping og det sier seg selv at dette nå vil bli helt umulig. Sykdommen som er arvelig, skal ikke fortelles til noen og han får heller ikke vite om andre i familien har sykdommen. Men plutselig en dag ringer hans kusine og forteller mer om familiens skjulte hemmeligheter. Etter gymnaset tar han jobb på Gaustad sykehjem, først som pleiemedhjelper og så som maler og hovedverneombud.

Han hadde aldri noe ønske eller ide om noen gang å bli forfatter. Først i en alder av 30 år debuterer han med diktsamlingen: "Hemmeligstemplete roser". Da har han tatt historie hovedfag ved Universitetet i Oslo. Han fatter interesse for korsfarerne og ikke minst Saladin en muslimsk hærfører under korsfarertiden. Det blir etter hvert mange historiske romaner. Men han skriver også barnebøker, lyrikk og biografiske romaner. Han var med på å starte den aktive politiske poesigruppen "Stuntpoetene" og han er kjent for å delta aktivt i samfunnsdebatten innen psykiatri og politikk. Elevene fikk stille ham spørsmål etter foredraget og det var mye de lurte på. Til slutt Thorvald Steens hovedtese: " De viktigste svevene gjør du i hjernen" Forfatterbesøket vakte stor begeistring og boken og forfatterskapet for øvrig, anbefales på det varmeste.